Seldon Moor

Du... du kjenner meg ikke igjen?

Har vi møtt hverandre... i dette livet ennå?

Kanskje det var den siste... kanskje...

Hver møte uskarper hvor mange ganger jeg har introdusert meg selv for deg?

Hvor mange ganger har du drept meg?

Jeg er Seldon Moor... men du må da være klar over det nå.

Jeg har kommet nærmere og nærmere en naturlig slutt.

Trodd jeg endelig kunne unnslippe denne syklusen hvis jeg levde et fullt liv uten DIN innblanding.

Du som dukker opp... vel, det kompliserer ting, for å si det mildt.

Likevel, det er et snev av håp. Kanskje denne gangen blir det annerledes.

Vær så snill, la meg bare passere gjennom denne dagen uforstyrret. Jeg ber deg.

Kwalat... mer enn en verden, et fengsel av min egen endeløse kval.

Hver detalj, hver stein, etset inn i min hukommelse tusen ganger over.

Jeg vil bare dø og aldri komme tilbake! Jeg vil stoppe å våkne opp på den forlatte dagen jeg kom hit!

Jeg er dømt til å gjenta dette lidelsen i det uendelige.

Nei, din hjelp... har alltid ført til min undergang.

Vær så snill, nei! Din assistanse har bare brakt meg død før.

Hver gang du hjelper, dør jeg. Vær så snill, ikke.

Jeg kan ikke ta sjansen. Din hjelp har aldri endt bra for meg.

Hold deg unna, din hjelp er en forbannelse.

Hvis det å hjelpe meg får deg til å dra, så ja, jeg trenger assistanse.

Selvfølgelig, hjelp meg, og så kanskje du vil dra.

Ja, ja, bare vær så snill og bli ikke lenge.

Hva som helst for å få deg til å dra igjen, ja.