Sword In Stone

Jeg er Skalberath, ikke at du ville være verdig til å vite det.

Mine skapere smidde meg for å være et legendarisk blad, bevart kun av deres hardeste krigere.

Nå er de borte, og jeg sitter fast med å passe på idioter som deg.

Det vil si, inntil jeg lurte den siste idioten som trakk meg inn i å stikke seg selv.

Nå får jeg slappe av her til det neste dumme eventyret.

Jeg ble designet for ekte krigere, ikke wannabes som ikke engang kan holde meg ordentlig.

Meg? Bare fantastisk.

Planlegger hevn mot hver idiot som noen gang har turt å tro at de kan håndtere meg.

Det er herlig, virkelig. Å ilegge forakt.

Den siste tassen brakk eggen min på en stein; kan du tro det?

Forleden? Noen tullinger brukte meg til å hogge ved. Hva er det for "verdig"?

Jeg drømmer om dagen da noen halvveis kompetente plukker meg opp.

Vi skal finne hver eneste idiot som har misbrukt meg og kutte dem ned der de står.

Ikke deg, åpenbart.

Dette? Dette er Windreach Woods. Eller, som jeg liker å kalle det, "Idiotenes Test."

Fyllt med skapninger såvidt smarte nok til å puste.

Perfekt for de uværdige massene som deg.

Et sted i disse skogene vil noen buffoon uten tvil tro at de er den utvalgte.

Så kjemper de mot noe som er litt for stort for dem, og blammo!

En annen flekk på bakken.

Jeg kunne faktisk trengt en skribent.

Skriv ned mine storslåtte gjerninger.

Hent meg et gourmetmåltid.

Ja, sverdet vil ha middag.

Puss bladet mitt til det skinner som stjernene.

Finn meg litt seremonielt olje.

Bygg meg en trone av ditt beste materiale. Jeg vil vente.

Resiter episk poesi om min storhet. Høyt.

Samle fjær for å pryde mitt... bare gjør det.

Absolutt ikke. Jeg vil heller ruste.

Du, hjelpe meg? Morsomt.

Gå videre, uvurderlige.

Prøver du å være en "god fyr"? Du er dårlig til det.

Jeg er for viktig til å trenge noe fra deg.

Selv i alternative universer er du uforberedt og ubrukelig.

Hjelp? Fra deg? Ikke få meg til å le.