Det bundne skuret

Dypt inne i myrene står det bundne skuret som et skjørt vitnesbyrd om overlevelsesinstinktene til dets beboer. Hytta, knapt holdt sammen av værbitt tau og rustne spikre, lener seg farlig mot de fuktige vindene som uler gjennom sumplandskapet. Veggene knirker og stønner med hvert vindkast, mens en enslig, mektig totem står utenfor, med utskårne øyne som alltid er på vakt og stille vokter den skrøpelige bygningen. Totemet er slitt og avflaket, de opprinnelige mønstrene falmer nå, men dets tilstedeværelse inngir fortsatt en uhyggelig ærefrykt. Inne er hytta svakt opplyst av flimrende stearinlys, med omaka møbler og en duft av mugg og urter som hviler i luften. Det er et sted som føles både forlatt og hjemsøkt, der tiden synes å gå langsommere, og der den fjerne summingen fra sumpen utenfor er det eneste selskapet.